Synet som møtte meg i heisen i går var forferdelig. I flere dager hadde jeg møtt henne der, hun var like blid og hilste. Hun satt på den stangen som går langs veggene i en heis, den som man kan holde seg i, og ventet på sin kjære som hadde forlatt henne der. Også skulle det ende slik. I går morges ventet jeg igjen på heisen og lurte på om hun fremdeles ville være der. Synet som møtte meg når døren gikk opp vil følge meg lenge! Hun satt riktignok fremdeles på samme plass, men på gulvet, på gulvet lå hodet. Noen forferdelige mennesker hadde revet hodet fra den vesle loddene kroppen! Stakkars liten, at noen kan få seg til å gjøre noe slikt! Bestemt tok jeg hodet og kroppen med meg og tenkte at dette må jeg ta meg av. For en skjebne, først forlatt av sin kjære også halshugd. Nei, da vil du få det bedre hos meg tenkte jeg. Vel inne hos meg selv var det frem med nål og tråd og vann og såpe. Nå er hun tørr og nesten like god som ny. :-)
